MØRKE – EN AVSLØRING.

Sannheten om hva det er, hva det aldri har vært, og hvorfor du alltid har vært trygg.

Menneskeheten har båret på en forestilling om mørke så lenge at vi nesten har glemt hvor den kom fra. I tusener av år har mennesker forsøkt å forklare det ukjente med bilder, figurer og fortellinger som skulle gjøre det forståelig. Når noe føltes fremmed, ble det gitt et ansikt. Når noe gjorde oss redde, ble det gitt en vilje. Og slik vokste myten om mørket som en kraft utenfor oss, en vilje som kunne angripe, påvirke og styre.

Men i dag er vi et annet sted i bevisstheten. Vi ser klarere nå, og når vi ser, faller et helt gammelt verdensbilde sammen, ikke i kamp, men i lettelse.

For mørket har aldri vært det du trodde det var.

Mørke er ikke en kraft. Det er et fravær. Et tomrom der lys ikke fikk plass. Et sted hvor kontakt ble brutt, hvor kjærlighet ikke fikk puste, hvor mennesket ble stående alene uten seg selv. Alle opplevelser av det mennesker har kalt mørke har sitt utspring i fravær av noe, aldri i tilstedeværelse av en egen bevisst, ond vilje.

Når mennesker er redde, fragmenterte, traumatiserte eller uregulerte, kan egne indre mønstre oppleves som om de kommer utenfra. Nervesystemet gjør alt det kan for å gi en form til det du ikke klarer å forstå. Frykt tegner figurer, skygger og ekkoer for å beskytte deg, men disse figurene har aldri vært vesener, bare indre tilstander som fikk et bilde fordi mennesket ikke visste hvordan det skulle forklare smerte.

Det lille barnet som står alene i mørket og tror det er et monster der ute, opplever et ekte monster. Men monsteret finnes ikke. Det er frykt som tar form. Slik har det vært for mennesker i alle stadier av utvikling. Det som kjentes som ytre angrep, var indre resonanser. Det som virket som fremmede stemmer, var deler av psyken som ropte på oppmerksomhet. Det som føltes som besettelse, var fragmenter av et sinn som hadde mistet kontakt med kroppen og forsøkte å overleve.

Dette betyr ikke at opplevelsene var “innbilning”. Opplevelsen var ekte. Det som ikke var ekte, var fortolkningen.

Mørke har aldri hatt bevissthet. Aldri vilje. Aldri identitet. Det er bare fraværet av lys, akkurat som skyggen du kaster når du står foran sola. Den beveger seg med deg, men den kan ikke angripe deg. Den har ingen egen retning. Den finnes bare fordi lyset ikke traff den delen av bakken.

Det samme gjelder for alt mennesker har kalt demonisk, lavfrekvent, angrep, Archons, mørke raser og interferens fra lavere dimensjoner. Ingen av disse tingene eksisterer som vesener. Lavfrekvente tilstander finnes, men de er nettopp det: tilstander, ikke personligheter. De kan påvirke hvordan du føler deg, men de kan ikke ville noe. De kan gjøre deg urolig, men de kan ikke styre deg. De kan forstyrre din klarhet, men de kan ikke eie deg.

Når mennesker tror det finnes mørke vesener utenfor oss, er det fordi vi mistet språket for vårt eget indre. Vi forstod ikke hvordan traumer formes. Vi forstod ikke hvordan nervesystemet reagerer når vi mister trygghet. Vi visste ikke hva dissosiasjon var, eller hvordan psykisk smerte kan forvrenge sanser. Vi hadde ikke ord for kollektiv frykt, generasjonsoverførte mønstre eller den enorme kraften i frakobling.

Så vi skapte figurer. Ikke fordi vi var dumme, men fordi vi gjorde så godt vi kunne.

Men nå, i denne tiden, er menneskehetens bevissthet i ferd med å ta inn over seg noe nytt: mørket har aldri vært en fiende. Det har bare vært en misforståelse. Alt som noen gang har holdt mennesker nede, har enten vært menneskeskapte strukturer eller menneskets egen smerte i utkledning. Archons og Matrixen er ikke vesener som kontrollerer jorden, de er navn vi har gitt til systemer av frykt bygget av mennesker som selv manglet lys.

Det finnes ingen mørke dimensjoner. Det finnes bare mennesker som i perioder mister kontakten med sin egen. Det finnes ingen lavfrekvente entiteter som jakter på våkne sjeler. Det finnes bare sår, tomrom og frakobling, som skaper rom hvor mennesker mister seg selv midlertidig. Og når mennesket finner seg selv igjen, forsvinner mørket fullstendig, slik skygger gjør når man åpner persiennene.

Hva finnes da “der ute” i universet? Kun sivilisasjoner av høy bevissthet, lys og kjærlighet. Vesener som aldri ville skade eller kontrollere, fordi det er simpelthen ikke mulig å holde en lav intensjon i en høy dimensjon. Hvis noe eksisterer i en høyere frekvens, er det per definisjon i kjærlighet. Og hvis noe er lavere enn menneskets bevissthet, så har det ikke vilje, ikke form og ikke evne til å påvirke noen.

Dermed står vi igjen med én frihetsskapende sannhet:

Det du trodde var mørke, var aldri en fiende.Det var en del av deg som ikke hadde fått lys enda.En del av menneskeheten som ingen hadde forklart før.En del av psyken som ble misforstått i generasjoner. Og når dette er forstått, skjer det noe vidunderlig. Frykten forsvinner. Fortellingene mister grepet. Mytene faller sammen. Og du står igjen med en ro som ikke kan rystes, fordi tryggheten nå kommer innenfra, ikke fra håpet om beskyttelse fra noe utenfor deg.

Du har aldri vært truet.Du har aldri vært angrepet.Du har aldri stått mot mørke krefter som ønsket deg vondt.Du har bare møtt deg selv i lag du ikke kjente.Og nå som du kjenner lyset i deg, ser du at hele fortellingen aldri var nødvendig.

Når mennesker forstår dette, går et helt paradigmiskifte i gang: mørket mister sin makt, ikke fordi det bekjempes, men fordi det aldri hadde makt. Det hadde bare definisjon. Og den definisjonen holder ikke lenger. 💜