Alt er kjærlighet

Vi har lært å forstå livet gjennom kontraster. Vi deler opp virkeligheten i lys og mørke, varme og kulde, sannhet og løgn, kjærlighet og frykt. Vi tror disse er motsetninger, to likeverdige krefter i kamp. Men dette er en misforståelse.

Mørket har aldri vært en egen kraft. Det finnes ikke som substans. Det er bare fraværet av lys. Når lyset trekker seg tilbake, blir mørket synlig. Når lyset vender tilbake, forsvinner mørket øyeblikkelig, uten motstand. En fotograf vet dette godt, han måler alltid lys, aldri mørke. For mørket kan ikke måles, bare oppleves når lyset er borte. Lyset derimot kjenner ingen grense. Det kan alltid skinne sterkere, klarere, renere.

Det samme gjelder varme og kulde. Et termometer måler hvor mye varmeenergi som finnes. Når temperaturen synker, er det fordi varmen trekker seg tilbake. Kulde er ikke en egen energi, men bare mangel. Ved det absolutte nullpunkt (-273,15) finnes ikke mer varme igjen. Men i motsatt retning finnes ingen slutt. Varmen kan stige uten ende.

Og slik er det også med kjærligheten.

Mange tror at frykt er kjærlighetens motsetning. Men frykt er aldri en selvstendig kraft. Frykt er bare rommet hvor kjærligheten ennå ikke har slått rot. Når kjærligheten forlater et menneske, når sannheten skjules, når nærværet slukkes, da oppstår frykten. Men så snart kjærligheten får flyte inn, forsvinner frykten uten kamp. Frykt er ikke noe du skal bekjempe, det er bare en tomhet som ber om å bli fylt.

Når du ser det, blir alt klart: mørke er fraværet av lys. Kulde er fraværet av varme. Frykt er fraværet av kjærlighet. Og hvis disse bare er mangler, da står kjærligheten alene tilbake som selve grunnstoffet i eksistensen.

Alt er kjærlighet. Ikke som en metafor, men som den dypeste sannhet.

Alt du ser rundt deg – trærne som strekker seg mot himmelen, luften du puster, vannet som bærer deg, menneskene du møter, kroppen du bor i, alt springer ut av kjærlighet. Ikke den begrensede kjærligheten vi knytter til relasjoner og roller, men den store kjærligheten: urkraften, livspulsen, det som holder universet sammen.

Når du lever med dette som utgangspunkt, forandres alt. Frykt blir ikke lenger en fiende, men et signal om hvor kjærligheten ennå ikke har slått rot. Feil og svakheter blir ikke skam, men rom som venter på å fylles av sannhet. Ensomhet blir ikke en endestasjon, men en invitasjon til å åpne for det som alltid har vært der.

Du kan erfare det mørkeste mørke. Du kan erfare den ytterste kulde. Men du kan aldri sette en grense for hvor sterkt kjærligheten kan stråle. Den vokser, utvider seg, skaper nye dimensjoner vi aldri før har sett. Kjærligheten er grenseløs, og den er selve stoffet vi er vevd av.

Så neste gang du møter frykt, mørke eller kulde, husk at du ikke står overfor en motstander. Du står bare i et fravær. Og fravær kan alltid fylles.

Alt er kjærlighet. Alt har alltid vært kjærlighet. Og alt vil alltid være kjærlighet.

Med kjærlighet 💜