Den store splittelsen og veien tilbake til hverandre.

Vi lever i en tid der mennesker er mer splittet enn noen gang. Ikke nødvendigvis fordi vi er så forskjellige, men fordi vi har blitt opplært til å se hverandre som motstandere. I stedet for å rette blikket mot kreftene som kontrollerer og former virkeligheten vi lever i, ender vi ofte opp med å gå til angrep på hverandre. Men hva om det er akkurat det noen ønsker? Hva om splittelsen er nøye planlagt og tjener et helt bestemt formål?

Denne splittelsen er ikke tilfeldig. Den er resultatet av tiår, kanskje århundrer med bevisst manipulasjon av våre tankemønstre, vår oppfatning av virkeligheten og vårt forhold til hverandre. Den har ikke en årsak, men mange lag, spredt utover alt vi omgir oss med. Og det mest effektive trikset? Å få oss til å tro at det er vår egen idé. At det er vi som velger krangel fremfor forståelse. At det er vi som tar avstand, ikke fordi vi blir ledet dit, men fordi "de andre" tar feil.

Et gammelt prinsipp med moderne klær.

Strategien kalles "splitt og hersk", og den er like gammel som den er effektiv. Når mennesker er i konflikt, mister de oversikten. Når vi krangler med naboen, ser vi ikke hvem som setter reglene. Når vi bruker all energi på å vinne diskusjonen, mister vi evnen til å se hvem som skrev manus.

Det handler ikke om høyre eller venstre. Ikke om kjønn eller hudfarge. Ikke engang om tro eller overbevisning. Det handler om å holde oss opptatt med hverandre, slik at vi ikke vender blikket oppover, utover, innover. For om vi gjorde det, ville vi kanskje stille det farligste spørsmålet av alle: Hvem tjener på at vi er uenige?

Systemene som former oss

De fleste tenker sjelden over hvor ideene deres kommer fra. Hvem som formet tankene, verdiene, verdenssynet. Men nesten alt vi tror vi har valgt selv, er gitt oss, gjennom strukturer som er designet for å forme oss tidlig.

Tenk på skolen. Vi lærer å sitte stille, huske og gjengi. Ikke å stille spørsmål, ikke å tenke fritt og det finnes bare en sannhet, med to streker under svaret. Belønningen går til de som passer inn, ikke de som lytter til sin indre stemme eller prøver å finne svar på egenhånd.

Tenk på underholdning og media. Filmene, nyhetene, musikken, kjendisene. De gir oss drømmer, men også grenser. De forteller oss hva som er normalt, hva som er «god smak», hvem vi bør tro på, og hvem vi bør le av. De former oss uten at vi merker det, og viktigst av alt: de forteller oss hvem vi skal være skeptiske til.

Tenk på religion, vitenskap, og forskning. De mest hellige institusjonene. Men hva skjer når økonomiske interesser styrer hva som blir forsket på, hva som får oppmerksomhet og hva som blir tiet i hjel? Når svarene som kommer, er de som lønner seg best, ikke nødvendigvis de som er sanne? Hvem får makt når vi slutter å kjenne etter selv?

Når vi mister tilliten til oss selv og hverandre

Når vi formes på denne måten, skjer det noe med vår indre autoritet. Vi slutter å stole på vår egen intuisjon. Vi tror mer på det vi hører utenfra, enn det vi kjenner innenfra. Og da er det ikke så rart at vi blir redde når noen ser verden på en annen måte.

Hvis noen sier noe som går imot det vi har lært, føles det truende. Ikke nødvendigvis fordi det er feil, men fordi det rister i vårt grunnfjell. Derfor kan et enkelt spørsmål oppleves som et angrep. Og vi forsvarer oss, ikke bare med ord, men med hele identiteten vår.

Dette er ikke tilfeldig. Det er et resultat av tiår og sannsynligvis mye mer, med programmering. Og det er derfor det ikke hjelper å rope høyere eller presse flere bevis. Det som trengs er ikke flere fakta, men mer forståelse. Mer nysgjerrighet. Mer kontakt.

Et felles ønske om frihet

Til tross for all splittelsen, er det en ting de fleste mennesker lengter etter: Frihet. Ikke nødvendigvis å eie alt eller gjøre alt, men frihet til å være seg selv, si det man mener, kjenne seg trygg og verdsatt.

Problemet er bare at vi har fått ulike ideer om hva frihet er. Noen tror vi allerede er frie, at det å kunne stemme, velge mellom varer i butikken og se på hvilken som helst kanal betyr frihet. Andre kjenner at noe skurrer. At valgene vi får er illusjoner, og at selve systemet begrenser oss mer enn det frigjør oss.

Denne forskjellen i oppfatning skaper avstand. De som føler seg frie, tror kanskje de andre er paranoide. De som føler seg fanget, tror de andre sover. Og i stedet for å snakke sammen, vender vi oss mot hverandre. Men vi ønsker i bunn og grunn det samme.

Veien tilbake, og ut

Så hvordan kan vi gjenkjenne hverandre igjen, bak alle merkelappene og ideologiene? Hvordan kan vi finne tilbake til det som forener oss, ikke bare det som skiller?

Det begynner med ærlige spørsmål. Ikke for å vinne en diskusjon, men for å forstå. Ikke for å få rett, men for å komme nærmere sannhet, sammen.

Vi må våge å være uenige uten å miste forbindelsen. Vi må våge å se på hvordan systemene vi har vokst opp med faktisk fungerer, uten skam, uten skyld, uten frykt. Og vi må begynne å lytte mer til hverandre enn til stemmene som prøver å definere oss.

Det handler ikke om å overbevise noen. Det handler om å åpne rommet igjen. La mennesket skinne gjennom informasjonen. La hjertet få ha en stemme. La sannhet få være noe som spirer frem i møte mellom åpne sinn, ikke noe som tvinges gjennom med fakta alene.

Til slutt

Når vi ser at det er systemet som splitter oss, ikke våre valg, men våre rammer. Da kan vi begynne å bygge noe nytt, sammen. Og kanskje er det akkurat det de som har tjent på splittelsen frykter mest, at vi oppdager hverandre, at vi stiller spørsmål, at vi gjenkjenner hvor vi egentlig hører hjemme, sammen, ikke delt.

Dette handler ikke om å være våken eller ikke. Det handler om å huske at du er et levende, følende, skapende menneske, ikke en brikke i et spill du ikke har valgt.

Og kanskje er det der friheten begynner. Ikke med opprør, men med kontakt. Ikke med bevis, men med vilje til å se. Ikke med mer splittelse, men med modig, ærlig, menneskelig gjenforening.