Finnes det bare én sannhet?

Vi vokser opp i en verden som er bygget på rette svar. Rette svar gir kontroll, og kontroll gir trygghet. Systemet trenger forutsigbarhet, så det lærer oss å søke det ene riktige svaret – på alt. I skolebøkene. I nyhetssendingene. I religion og i vitenskap. Der blir vi opplært til å tro at sannhet er noe objektivt, noe du enten har rett i, eller tar feil i.

Men sannhet er ikke en konstant. Den er ikke et punkt på en linje. Den er en bevegelse. En frekvens. En opplevelse.

La oss begynne enkelt, som vi pleide da vi var barn.Er himmelen blå?Det virker jo så selvsagt. Men spør en fargeblind, og du får kanskje et annet svar. Spør en fugl, som ser helt andre spekter av lys enn mennesker, og du vil få noe vi ikke engang kan forestille oss. Spør et barn i solnedgangen, og svaret er kanskje rosa, eller gyllengult, eller magisk.

Himmelen er ikke blå. Den oppleves blå, for noen, akkurat nå, og det er det som er hele nøkkelen.

Sannhet handler ikke om objektivitet, det handler om perspektiv.

Det som er sant for deg i dag, kan være usant for deg i morgen. Ikke fordi du tok feil, men fordi du har forandret deg. Du har sett mer. Lært mer. Elsket mer. Falt, reist deg, mistet noe, funnet deg selv på nytt. Og i det, endres også hva som kjennes sant.

Sannhet er ikke en fasit. Den er et møtepunkt mellom hvem du er og hvordan du ser.

En lege sier kanskje at barnet aldri vil gå. Men foreldrene kjenner en dyp visshet om at det finnes noe mer. Fem år senere løper barnet i skolegården. Hvem tok feil? Kanskje ingen. Kanskje det bare var forskjellige øyne som så på samme virkelighet, med ulik tro.

En skolebok sier at krigen handlet om én ting. En bestemor som overlevde den, forteller en helt annen historie. Begge finnes. Begge er virkelige, og begge er sanne, i sin kontekst.

Du blir kanskje fortalt at du må passe inn, være flink, gjøre det “riktige”. Men hele kroppen din roper at du er her for å skape noe nytt. For å endre systemet, ikke tilpasse deg det.

Vi har blitt opplært til å stole mer på autoriteter enn på vår egen indre stemme. Vi blir utdannet til å tvile på det vi føler, og overlate vurderingene til “ekspertene”. Men sannhet kan ikke gis til deg utenfra. Den må oppdages innenfra.

Den sanne læreren er ikke den som sier “her er svaret”, men den som spør “hva kjenner du?”

I 3D handler sannhet om kontroll. Om at én versjon må vinne, og alle andre må tape. Det skaper frykt, kamp, krig og fordømmelse. Det skaper et samfunn hvor vi er redde for å ta feil, fordi det betyr at vi mister verdi, posisjon, kjærlighet.

I 5D, derimot, i den nye virkeligheten som nå vokser frem, handler sannhet om frihet. Der kan flere sannheter eksistere samtidig, fordi de ikke konkurrerer. De utfyller hverandre. Vi trenger ikke lenger enighet for å være i fred, vi trenger aksept.

Sannhet i denne nye tiden handler ikke om å overbevise andre, men om å være sann mot deg selv. Og la andre få være det samme.

Du bærer en sannhet i deg som er unik. Og det gjør jeg også. Det betyr ikke at en av oss tar feil. Det betyr bare at vi ser fra forskjellige steder i landskapet, og det er hele poenget. Sammen kan vi se mer. Forstå mer og utvikle hverandre gjennom ulikt syn på det.

Når vi slutter å kreve at andre skal se det vi ser, begynner vi å høre hva de faktisk ser. Da åpner vi rommet for ekte kontakt. For mangfold. For frihet.

Og plutselig oppdager vi at det ikke handler om å ha rett.Det handler om å være ekte.

Så finnes det bare én sannhet?Nei.

Det finnes like mange sannheter som det finnes hjerter som våger å kjenne.Og alle fortjener å bli lyttet til, i kjærlighet, ikke dom.