Grensesetting – når kjærlighet betyr å si nei

Det siste året har et tema dukket opp igjen og igjen, både i mitt eget liv og i samtaler med mange andre, grensesetting. Vi har snakket mye om selvkjærlighet, men sannheten er at selvkjærlighet uten grenser er som et hus uten vegger. Det kan være vakkert innredet, men hvis hvem som helst kan komme inn og gjøre som de vil, mister du til slutt både tryggheten og kraften din.

Grensesetting i eget liv

For mange av oss som er på vei gjennom oppvåkningen, har det vært en stor lærdom å forstå at kjærlighet ikke alltid betyr å si ja. Vi som har store hjerter, har ofte sagt ja for raskt – ja til å hjelpe, ja til å lytte, ja til å tåle, ja til å bære. Men hva skjer når vi alltid åpner døren, selv for de som ikke møter oss i respekt? Jo, vi tappes. Vi mister oss selv i andres behov.

Det siste året har mange blitt presset inn i situasjoner hvor grensene våre har blitt testet. Noen har opplevd venner eller familie som tar mer enn de gir. Andre har kjent på relasjoner som kun fungerer så lenge de selv ofrer seg. Jeg har selv kjent på det: den gamle delen av meg som ønsker å være alt for alle, og den nye delen som sier: “Nei, jeg er viktigst i mitt liv“

Å sette grenser kan føles brutalt i starten. Vi er redde for å såre, redde for å miste, redde for å bli oppfattet som egoistiske. Men sannheten er det motsatte: grenser er kjærlighet. Et tydelig nei kan være mer kjærlighetsfullt enn et halvhjertet ja.

Grensesetting i det kollektive

Men dette skjer ikke bare i våre private liv. Hele verden står i en grensesettingsprosess. Vi ser det i samfunnet rundt oss: mennesker som tidligere stolte blindt på autoriteter, begynner å stille spørsmål.

Vi ser det i møte med media, som altfor lenge har fått være “sannhetens stemme” uten at vi spurte: Hvem eier dere? Hvilken agenda ligger bak? Nå begynner folk å trekke grenser og si: “Jeg velger å undersøke selv.”

Vi ser det i møte med politikere og styringsmakter som har brukt frykt, lover og kontroll for å forme våre liv. Flere og flere kjenner nå: “Nei, jeg vil ikke lenger gi dere min blinde tillit. Dere må fortjene den.”

Vi ser det i systemer og kontrollorganer som har vokst seg store på bekostning av folks frihet. Der vi før sa: “Det er vel sånn det må være”, sier vi nå: “Hvorfor det? Hvorfor skal jeg godta dette?”

Dette er en kollektiv grensesetting. En oppvåkning som sprer seg. Vi innser at like mye som vi må beskytte vårt personlige lys, må vi som menneskehet beskytte vår frihet og vår sannhet.

Hvorfor grenser er kjærlighet

Det finnes en stor misforståelse om grenser. Mange tror at grenser betyr avvisning, hardhet eller frykt. Men grenser er faktisk det som gjør ekte kjærlighet mulig. Uten grenser blir kjærlighet grådig, ubalansert eller manipulerende. Med grenser blir kjærlighet klar, sann og fri.

Når du setter grenser i ditt liv, frigjør du energi. Du slutter å vanne jorden der ingenting vil gro, og du lar din næring gå til det som faktisk blomstrer. Når vi som samfunn setter grenser, frigjør vi kollektive ressurser som ellers ville blitt sugd opp av systemer som ikke tjener oss.

Grenser beskytter kjærligheten. De er som elvebredden som sørger for at vannet renner klart og sterkt, i stedet for å oversvømme og miste retning.

Din oppgave nå

Kanskje kjenner du allerede hvor dette treffer i ditt liv. Kanskje du vet om en relasjon hvor du har sagt ja for mange ganger. Kanskje du har latt et system, en jobb eller et fellesskap kreve mer av deg enn det gir tilbake. Kanskje du har merket på kroppen at det er på tide å si: “Nei, dette går ikke lenger.”

Å sette grenser er ikke å stenge hjertet. Det er å beskytte hjertet, så det kan skinne enda klarere.

Og når vi alle setter grenser – i våre egne liv, i våre relasjoner, i samfunnet – da skaper vi rom for en ny tid. En tid hvor kjærlighet ikke lenger er å ofre seg, men å stå i sannhet. En tid hvor vi ikke lenger gir bort kraften vår til systemer som ikke tjener oss, men bygger strukturer som bærer oss alle.

Å si nei kan være den vakreste gaven du gir, både til deg selv og til verden 💜