Hva vil det si å være våken?

 Det er et spørsmål jeg stadig vender tilbake til.

For noen år siden ville jeg kanskje svart med en slags selvsikkerhet, som om jeg visste. Nå svarer jeg med undring. Ikke fordi jeg vet mindre, men fordi jeg har sett hvor komplekst det egentlig er. Kanskje det å være våken ikke handler om å vite mest, men å stadig være villig til å stille spørsmål, også til seg selv.

Jeg har brukt mange år på å våkne. Jeg hadde min virkelige spirituelle oppvåkning på slutten av 90 tallet og jeg begynte å skjønne at noe var elementært galt med hvordan verden ble styrt på begynnelsen av 2000 tallet, og likevel kjenner jeg at jeg fortsatt våkner, hver dag, i nye lag.

I starten handlet det mye om å avsløre. Jeg leste og satt meg inn i mye. Dokumentarer, bøker, artikler og innlegg på internett, skjulte agendaer. Det føltes som å oppdage en ny verden. Jeg så hvordan makten opererer bak kulissene, hvordan lover og regler er vridd på, hvordan vi blir manipulert til å tro vi er frie, mens vi egentlig er fanget i systemer vi ikke har skapt selv. Jeg kjente på både sinne og sjokk. Og kanskje også et behov for å fortelle det til alle.

Det var som om jeg hadde sett noe viktig og da måtte jo alle andre se det også?

Så jeg snakket. Skrev. Delte. Ropte. kanskje noen ganger fra hjertet, andre ganger fra såret.

Og jeg forstår nå at jeg i den fasen noen ganger prakket min sannhet på andre. Jeg trodde jeg hjalp. Jeg trodde jeg «vekket» dem. Men i ettertid ser jeg at det ofte handlet mer om meg enn om dem. Mitt behov for å bli hørt. Min frustrasjon over at ikke flere så det jeg så. Min frykt for at vi ikke rakk det, for at mørket vant.

For å være våken til alt som er galt i verden, betyr ikke nødvendigvis at man er våken til seg selv, selv om det spirituelle alltid har vært viktigst for meg, har jeg også hatt en veldig trang til å forstå hvordan ting henger sammen og hvordan verden styres og kontrolleres.

Jeg begynte å se dypere innover. Ikke fordi jeg planla det, men fordi det var uunngåelig. Noe i meg ropte etter mer enn informasjon. Jeg kunne ikke bare forstå verden utenfra, jeg måtte forstå meg selv. Og det er der reisen virkelig begynte å bli interessant.

Jeg måtte møte gamle sår. Skyggesider. Frykt. Kontrollbehov. Følelser jeg hadde lagt lokk på. Masker jeg hadde brukt for å føle meg trygg. Jeg måtte stå i situasjoner hvor alt jeg trodde jeg visste ble snudd på hodet. Hvor jeg måtte være ærlig med meg selv på et nivå som ikke alltid var behagelig. Men det var ekte.

Etter hvert begynte jeg å se at mange i de såkalte «våkne» miljøene, inkludert meg selv, kunne bruke vår forståelse som en ny form for makt. En ny sannhet å hekte egoet sitt på. Som om vi hadde skjønt det, og de andre ikke hadde våknet enda.

Men er vi virkelig våkne, når vi trenger å belære andre?

Er vi våkne når vi baksnakker de som ser annerledes på ting?

Er vi våkne når vi bruker hersketeknikker og latterliggjør de som ikke er enige?

Er vi våkne, hvis vi ikke er i kontakt med egne sår?

Disse spørsmålene begynte å gnage i meg.

Jeg begynte å observere mer. Både meg selv og andre. Kommentarer. Reaksjoner. Hvordan vi møter hverandres sannheter. Hvordan vi «forsvarer lyset» med mørke metoder. Hvordan noen kaller seg våkne, men bruker energien sin på å rakke ned på andre. Jeg har gjort det selv. Og jeg skammer meg ikke over det, for det var et skritt på veien. Men jeg ønsker ikke å bli værende der.

For meg er det ikke lenger nok å vite. Jeg vil være.

Jeg vil være ekte. Jeg vil være i kontakt med meg selv. Jeg vil være i integritet, også når jeg er uenig. Jeg vil tåle at noen ser verden annerledes og fortsatt møte dem med respekt. Jeg vil være åpen for at jeg kan ta feil. At jeg kanskje har misforstått. At det finnes et større bilde jeg ikke ser enda.

Det betyr ikke at jeg ikke står støtt i min sannhet, det gjør jeg. Jeg har malt mitt verdens- og spirituelle bilde over mange år. Et lerret satt sammen av tusenvis av brikker. Jeg har sett en sammenheng som føles sann for meg. Og det skal mye til for at jeg maler om hele bildet, men jeg gjør det gjerne, hvis jeg får informasjon som virkelig rokker ved fundamentet.

Og jeg maler stadig over detaljer. Jeg retter, justerer, forfiner. Bildet mitt utvikler seg, akkurat som jeg gjør. Og kanskje vil jeg, om ti år, se tilbake på det jeg skriver nå og tenke oj, det var der jeg var da. Og det er helt greit. For det er sant nå.

Oppvåkning, slik jeg ser det i dag, er ikke et punkt. Det er en bevegelse. En indre bevegelse mot mer bevissthet, mer sannhet, mer kjærlighet, og det inkluderer alt: det ytre og det indre, det spirituelle og det menneskelige, det mørke og det lyse i både oss selv og i verden.

Jeg tror ikke vi kan skape en ny verden uten å forandre oss selv. Vi kan avsløre alle verdens konspirasjoner, men hvis vi fortsatt handler fra frykt, sinne, sårede følelser eller behov for kontroll, hva slags verden er det vi egentlig bygger?

Jeg vet at jeg fortsatt har mer å rydde i. Mer å forstå. Mer å gi slipp på. Men jeg er på vei og det føles sant.

Så hva vil det si å være våken?

For meg er det ikke noe du blir, det er noe du velger. Om og om igjen. Å velge å se. Å velge å føle. Å velge å være ærlig. Å velge å vokse, selv når det gjør vondt. Å velge å møte verden med åpent hjerte, selv når du har grunn til å lukke det.

Det er ikke alltid lett. Men det er ekte. Og det er den veien jeg har valgt å gå.

Jeg vet ikke om jeg noen gang blir «ferdig» våken, og kanskje er det ikke meningen heller. Kanskje oppvåkning bare betyr å være villig til å være ekte, hver dag, med seg selv og med andre. Hvis vi klarer det, har vi kanskje allerede kommet langt.

For verden trenger ikke flere som «vet best». Verden trenger flere som tør å kjenne innover, møte sitt eget mørke, og likevel velge å lyse. Kanskje det er det ekte oppvåkning handler om.

https://www.awakeningfromwithin.no/blogg