Hvilke roller spiller du?

Maskeradeballet vi kaller livet

Noen ganger lurer jeg på hvor mange masker vi egentlig bruker i løpet av livet. Ikke de man finner i et kostymelager, men de usynlige. De som smelter sammen med stemmen, kroppsspråket, hvordan jeg kler meg, hva jeg sier, og hva jeg later som jeg ikke føler. Har du kjent på det? At du blir en litt annen versjon av deg selv avhengig av hvem du snakker med? Foreldre, venner, kollegaer, kjærester, fremmede. Plutselig spiller du forskjellige roller uten at du engang merker at det skjer.

Det rare er at vi sjelden snakker om det. Vi går rundt og later som vi er ekte, men egentlig spiller vi med i et slags samfunnsmanus vi aldri har skrevet selv. En slags kollektiv teaterforestilling der alle vil bli sett som “noen”, en rolle, en prestasjon, en merkevare. Og det begynner tidlig. Før vi vet ordet av det, er vi med i maskeradeballet vi kaller livet.

Det store spørsmålet er jo dette: Hvem er du egentlig når ingen ser på? Ikke hva du gjør, ikke hva du eier, ikke hvem du prøver å være – men hvem du er under alt det andre. Jeg tror mange av oss har glemt det. Eller kanskje aldri fått muligheten til å finne det ut. Fordi vi ble lært opp til å spille rollene – og belønnet når vi spilte dem godt.

Identitetssirkus

Det starter som oftest i ungdomstiden. Den perioden hvor vi egentlig skal løsrive oss fra foreldrene og begynne å kjenne etter: hvem er jeg, egentlig? Men i stedet for å gå innover, ser vi  rundt oss. På vennegjengen, på trendene, på hva som gir likes og vi tror andre ønsker. Og så begynner sirkuset, en evig stempelkrig hvor vi prøver å passe inn, men skille oss ut akkurat nok til å være interessante.

Vi prøver ulike identiteter på som klær. Noen blir hiphopere med hettegenser og capsen bakfrem. Andre går inn i punk, sverting og nagler. Noen blir satanister for å provosere, mens andre velger sosselook med merkeklær og dyre parfymer. Og så har vi gamer-gjengen, de alternative spirituelle, de som er “woke”, og de som er “anti-woke”. Det finnes til og med folk som har gjort det til en identitet å ikke ha en identitet, ironisk nok.

Og alt dette er egentlig helt naturlig. Ungdomstiden er et laboratorium for identitet. Vi tester, feiler, bytter stil, bytter meninger, bytter vennegjeng. Men det som er litt trist, er at mange aldri kommer seg ut av det. De bytter bare ut rollene med nye, mer “voksne” masker, men like fullt masker. Fordi vi fortsatt er livredde for det samme, å ikke bli likt, å ikke høre til, å ikke bli sett.

Merkevarer og statusillusionen

Så blir vi voksne og tror vi har “funnet oss selv”. Men det mange egentlig har funnet, er en ny rolle. En som ser litt mer ansvarlig ut, kanskje, men som fortsatt handler om å bli likt og sett. Nå handler det bare mer om tittel på visittkortet, bilen i oppkjørselen, huset i riktig strøk og hvilken kaffe vi drikker og hvilke merkevarer vi identifiserer oss med.

Vi bygger en slags “personlig merkevare”. Noen velger business-looken med skarpt snitt og polert fasade. Andre går for den avslappa, kreative typen med skjerf, skjegg og Macbook. Og noen insisterer på at de ikke bryr seg om hva andre tenker, men bruker all energi på å vise nettopp det. Ironisk nok.

Og bak alt dette finnes et system som gnir seg i hendene. Mote, teknologi, status og trender blir dryppet ut som narkotika, og vi står i kø for å få neste dose. Ny mobil hvert år, ny stil hver sesong, nye regler for hva som er “in”. Ikke fordi ting er ødelagt eller utdatert, men fordi vi må holde maskinen i gang. Fordi noen tjener store penger på at vi aldri føler oss helt bra nok uten det nyeste. Og fordi det alltid finnes en ny rolle å kjøpe seg inn i.

Programmet vi ikke visste vi var med i

Det er nesten litt skummelt når man begynner å se det. Hvordan vi alle har vært med i et program, et slags usynlig samfunns-spill hvor reglene ble lagt lenge før vi lærte å stille spørsmål. Fra vi var små, ble vi belønnet for å være “snille”, “flinke”, “lydige”. Vi lærte hva som ga anerkjennelse og hva som ga avvisning. Og langsomt formet vi en versjon av oss selv som skulle passe inn.

Foreldrene våre, lærerne, reklamen, media, Hollywood, musikkbransjen, alle har vært med og dyttet på denne identitets formen. Det er bare sånn systemet fungerer. Du må følge reglene, svelge følelsene og gjøre som de andre. Og det farligste du kan gjøre, er å stille spørsmål eller være for mye deg selv.

Så vi tilpasser oss. Snakker annerledes med sjefen enn med kjæresten. Viser en side til vennene og en annen til foreldrene. Og når vi skal flørte? Da skrur vi på den glitrende versjonen, selger inn “det beste av oss” som om vi var på markedet. Det er jo ikke rart folk føler seg alene eller misforstått. Vi tar på oss masker og blir frustrert når ingen ser hvem vi egentlig er bak den.

Men det er ikke din feil. Du er ikke gal. Du har bare vært en del av et system som har lært deg å spille en rolle og du har vært god i den. Kanskje litt for god.

Hva er det vi egentlig lengter etter?

Bak alle rollene, bak maskene og prestasjonene, ligger det noe mer ekte. Noe mykt, sårt og dyrebart som mange ikke våger å vise. For innerst inne lengter vi etter å bli elsket, ikke for det vi gjør eller hvordan vi ser ut, men for den vi ER. Uten filter. Uten fasade. Uten manus.

Men vi har blitt så vant til å sende ut en “bedre” versjon av oss selv at vi nesten har glemt hvordan det føles å bare være. Vi går rundt som små reklameplakater: “Se hvor flink jeg er! Se hvor pen jeg er! Se hvor åndelig jeg er! Se hvor uavhengig jeg er!”, men det er egentlig bare ulike varianter av samme frykt: frykten for ikke å være bra nok. Frykten for at vårt ekte jeg kanskje ikke blir tatt imot.

Så hva skjer? Vi viser en rolle, og noen forelsker seg i den rollen, også blir vi skuffa når de ikke ser oss. Men det var jo aldri oss de møtte, det var masken vår. Det er en ganske vond, men også frigjørende erkjennelse. For hvis du tør å være ekte, vil de som virkelig ser deg også være ekte. Og da kan det oppstå noe magisk som ekte kjærlighet, ekte vennskap og ekte tilhørighet. Det vi lengter etter, men sjelden våger å åpne døra for.

Fra rolle til helhet

Det store skiftet skjer når vi begynner å stille spørsmål. Ikke til samfunnet først, men til oss selv. “Hvorfor sa jeg det der egentlig?” “Hvem prøvde jeg å være nå?” “Hva føles sant for meg, selv om det kanskje ikke blir godt mottatt?” Det er i sånne øyeblikk vi begynner å ta av oss lagene. Ikke for å bli noe nytt, men for å komme tilbake til den vi alltid har vært.

Det er ikke lett i starten. Det kan føles som å gå naken rundt i en verden der alle fortsatt har på seg kostyme. Men jo mer vi tør å være ærlige, desto mindre fristende blir det å gå tilbake til gamle roller. Når du kjenner hvordan det er å stå stødig i deg selv, med hele deg på plass – da smaker det mer ekte enn noe “anerkjennelse” du noensinne har fått fra en ytre maske.

Det er også her helheten kommer inn. Når vi slipper behovet for å bli likt av alle, kan vi begynne å like oss selv, på ordentlig. Ikke som en idé eller affirmasjon, men som en stille trygghet inni kroppen. Det krever mot. Det krever sårbarhet. Og det krever at vi er villige til å være ukomfortable en stund mens vi fjerner rollene og lar hjertet få puste.

Er du klar for å bli deg selv igjen?

Så... hvilken rolle spiller du? Og enda viktigere: hvem er det egentlig som spiller den? Er det den du ble født som, fri, vill, ekte, eller er det en skreddersydd versjon du har laget for å passe inn? Ikke for å dømme, bare for å vekke. For vi har alle vært der. Noen av oss er der fortsatt, midt i overgangen. Med maskene halvveis på og halvveis av. Litt nakne, litt redde, men også litt frie.

Dette er ikke en tekst som peker finger. Det er en hånd ut. Et nikk fra en som har vært gjennom hele maskegarderoben og som har kjent friheten i å bare være. Det er mulig. Ikke perfekt. Ikke alltid lett. Men så vanvittig ekte. Og når du først begynner, vil du aldri tilbake.

Så her er spørsmålet jeg vil la deg sitte med: Hvem er du når du slutter å prøve å være noe? Hvem er du uten applausen, uten filteret, uten maskene? Kanskje, bare kanskje, er det akkurat den versjonen verden trenger nå. Ikke en ny rolle. Men deg. 💜