Når kjærlighet ikke lenger betyr “å bli likt”

Mange mennesker forveksler kjærlighet med noe svakt og mykt. De tror kjærlighet er å gjøre seg liten, smile selv når noe ikke føles riktig, tåle alt, tilpasse seg alt, og aldri skape bølger. Det er ikke kjærlighet.Det er frykt i forkledning.

I lang tid bar jeg også den misforståelsen i kroppen. Jeg trodde at jeg måtte være “snill” for å være et godt menneske. At jeg måtte tåle andres projeksjoner, angrep, tvil eller latterliggjøring – for “det er jo bare deres smerte”. Jeg trodde jeg måtte være så mild at ingen kunne mislike meg.

Sannheten er at jeg gjorde meg selv liten for at andre skulle føle seg store.

Og det er ikke kjærlighet. Det er selvsabotasje.

Sannhet er en form for kjærlighet folk ikke snakker om.

Kjærlighet uten sannhet er som et forhold uten pust – det kveler langsomt. Sannhet uten kjærlighet blir hardt og kaldt. Men når du fletter dem sammen, skjer det noe vakkert:

-        Sannhet viser DEG hvem du er.

-        Kjærlighet viser ANDRE hvem du er.

Og når du står i begge deler samtidig, da slutter du å tolerere alt som ikke er ekte. Da slutter du å bøye deg. Da slutter du å la deg selv krympe for å gjøre andre komfortable.

Da begynner du å leve.

Jeg har gitt slipp på:

-        Naiv kjærlighet som gir seg bort i håp om å bli sett.

-        Behovet for å bli likt – forkledd som “medfølelse”.

-        Snillhet som egentlig var frykt for konflikt.

-        Kompromisser som kostet meg min egen kraft.

Alt dette var gamle lag av meg. Gammel programmering. Gammel overlevelse.

Det var kjærlighet som prøvde så hardt å ikke miste andre, at jeg mistet meg selv.

Og her er kjærligheten jeg står i nå:

-        Kjærlighet som brenner vekk det som ikke er sant.

-        Kjærlighet som sier nei, akkurat når noe ikke ærer meg.

-        Kjærlighet som nekter å gjemme seg for å bli likt.

-        Kjærlighet som holder sitt eget lys høyt – og krever det samme av de som vil være nær.

For kjærlighet er ikke en svak kraft. Kjærlighet er ikke ettergivende. Kjærlighet bøyer seg ikke for frykt. Den reiser seg for sannhet. Den er tydelig uten å være hard, modig uten å være aggressiv, sann uten å miste hjertet, sterk uten å måtte bevise noe.

Kjærlighet er en ild. Det er en klarhet. Det er en standard.

Når du står i ekte kjærlighet, mister du kanskje noen menneske, men du mister aldri deg selv.

Kjærlighet er nådeløst sann.

Kjærlighet sier:

“Jeg vil møte deg i sannhet – ikke i illusjon.Jeg vil være ekte, også når det gjør deg ukomfortabel. Jeg velger å elske meg selv nok til ikke å spille liten lenger.”

Og vet du hva som skjer når du slutter å gjøre deg liten?

Du gir også andre tillatelse til å reise seg.

Du speiler dem. Du trigger dem. Du løfter dem.

Du viser hva det faktisk betyr å leve i kjærlighet.

Så hva er kjærlighet for meg?

Kjærlighet er sannhet. Kjærlighet er integritet. Kjærlighet er grenser. Kjærlighet er klarhet. Kjærlighet er å stå i seg selv uten å unnskylde for det. Kjærlighet er å slutte å ta ansvar for andres smerte. Kjærlighet er å ikke lenger bøye seg for å passe inn i rom som ikke tåler sannhet.

Kjærlighet er å vite at jeg ikke må bli likt, for å være verdt å elske.

Kjærlighet er frihet. Kjærlighet er kraft. Kjærlighet er meg, i min fulle sannhet.

Til deg som leser dette:

Hvis du kjenner at ordene treffer, er det fordi du er på vei til å slippe noe av det samme.

Det gamle deg er ferdig. Det nye deg er på vei frem.

Og kjærligheten du går inn i nå, den kommer til å forandre livet ditt.

Ikke fordi du blir “snillere”. Men fordi du blir sannere.

Og sannhet er den reneste formen for kjærlighet vi har.