Når kjærligheten har glemt hvem den er

Vi lever i en verden der ekte maskulinitet og femininitet har blitt forvekslet med sine sårede skygger. Der kraft har blitt til kontroll, og mykhet har blitt til manipulasjon. Der menn og kvinner spiller roller som ikke lenger kommer fra sannhet, men fra frykt. Vi har glemt dansen mellom det maskuline og det feminine. Vi kjemper mot hverandre, i stedet for å løfte hverandre. Vi prøver å vinne, når alt vi egentlig ønsker, er å bli sett.

Mannen som mistet seg selv.

Mannen, den sanne vokteren, søylen av trygghet, sannhet og retning har blitt redd for sin egen sårbarhet. Han lærte at følelser er svakhet. Han lærte at stillhet betyr makt. Han lærte at dominans gir respekt. Så han reiser seg med rustning. Han leder med hodet, ikke med hjertet.Han bruker vold når han føler seg maktesløs, og begjær når han egentlig lengter etter nærhet. Han hersker når han ikke vet hvordan han skal elske. Han bruker kontroll fordi han aldri fikk lære trygghet.

Men bak alt dette ligger en dyp lengsel etter å bli sett, ikke for det han gjør, men for den han egentlig er. Han lengter etter å kunne gråte i noens armer uten å miste seg selv. Å bli elsket, ikke for sin styrke, men for sitt hjerte.

Kvinnen som glemte sin kraft.

Kvinnen, kilden, livets bærer, jordens pust og sjelens mykhet har også blitt redd. Redd for å bli tråkket på, for å bli brukt, for å forsvinne. Så hun lærer seg å overleve gjennom å kontrollere med følelser, ikke med makt. Hun bruker offerrollen som våpen. Hun spiller på skjønnhet når hun ikke blir hørt. Hun tilpasser seg for å bli elsket, og mister seg selv i prosessen.

Hun glemmer at sann femininitet ikke er svakhet, det er skapelse. Det er jordens rytme, livets pust, kjærlighetens myke kraft som reiser seg uten å knuse. Når hun glemmer det, blir hun tom. Hun søker i speilene, i likes, i andres blikk, etter noe hun bare finner i sitt eget hjerte.

To halvdeler av samme sår.

Den sårede mannen og den sårede kvinnen er ikke fiender. De er to sider av samme frykt: Frykten for å ikke være nok. Frykten for å miste seg selv. Frykten for å elske og ikke bli elsket tilbake.

Derfor må vi slutte å peke på hverandre. For mannen bærer den kollektive skammen over å ha såret. Og kvinnen bærer den kollektive sorgen over å ha blitt såret. Begge prøver bare å overleve.

Når de endelig møtes i sannhet, uten masker, uten frykt, da skjer gjenforeningen. Ikke mellom mann og kvinne, men mellom det maskuline og det feminine i oss alle.

Ekte maskulinitet.

Ekte maskulinitet er ikke brutalitet. Det er nærvær. Det er evnen til å stå støtt når alt vakler.

Å beskytte uten å eie. Å lede uten å kontrollere. Å elske uten å miste retning.

Ekte maskulinitet er tryggheten som får blomsten til å våge å åpne seg.

Ekte femininitet.

Ekte femininitet er ikke svakhet. Det er urkraften som føder verden på nytt, hver dag. Det er mykhet som bryter gjennom stein. Det er evnen til å motta uten å miste verdighet. Å tilgi uten å glemme seg selv. Å elske uten å bli mindre.

Ekte femininitet er vannet som får ilden til å brenne klarere, ikke slukke den.

Når de danser igjen.

Når disse to energiene møtes i kjærlighet, ikke i kamp, når maskuliniteten våger å føle og femininiteten våger å stå, da oppstår det hellige. Da fødes en ny menneskehet.

Ikke en verden av sterke menn og vakre kvinner, men av hele mennesker som våger å elske uten maske.

Til deg som leser.

Du bærer begge i deg.Både den som slår, og den som blir slått. Både den som bruker, og den som lar seg bruke.

Tilgi begge. For i det øyeblikket du gjør det, begynner dansen på nytt. Du blir hel.

Og kjærligheten husker hvem den er.