Når kjærligheten ikke setter vilkår

Ubetinget kjærlighet. Det er ord vi gjerne bruker i spirituelle kretser, i dikt, i bøker – men hva betyr det egentlig i praksis? For meg handler det om kjærlighet som ikke bærer skjulte kontrakter. Når jeg gir deg noe, ikke fordi jeg håper på takk, gjengjeldelse eller trygghet, men rett og slett fordi kjærligheten i meg ikke kan annet enn å flyte.

Det høres enkelt ut, men i praksis møter jeg stadig meg selv. Hvor ofte har jeg ikke sagt ja, selv om jeg egentlig mente nei? Hvor ofte har jeg stilt opp, men kjent på en indre bitterhet etterpå? Da har jeg ikke gitt av ren kjærlighet, men fra et ønske om å bli sett, anerkjent eller akseptert. Jeg har latt behovet for bekreftelse blande seg inn i handlingen, og da blir kjærligheten betinget.

Vi mennesker har lært mye om hva det vil si å være “snill”. For mange av oss betyr det å hjelpe, å stille opp, å sette andre først. Og på mange måter er det vakkert, det er en kvalitet som viser at vi vil bidra, at vi vil være en ressurs. Men jeg har sett at når jeg hele tiden setter andre foran meg selv, så mister kjærligheten sin renhet. Da gir jeg ikke lenger fordi jeg vil, men fordi jeg føler at jeg må. Og der, midt i den fine fasaden av snillhet, mister jeg meg selv.

Jeg har forstått at grenser er en avgjørende del av sann kjærlighet. De er ikke en mur som stenger folk ute, men et fundament som gjør at jeg kan gi fra et sant sted. Når jeg respekterer mine egne grenser, tar jeg vare på min egen flamme. Jeg kan ikke dele lys med deg hvis jeg har latt mitt eget lys slukkes. Å si nei kan derfor være like mye kjærlighet som å si ja, for det ærlige nei’et bærer mer renhet enn et ja fylt av tvil og utmattelse.

Dette har lært meg å stille meg selv noen viktige spørsmål: –Gir jeg nå fordi jeg virkelig har lyst, eller fordi jeg er redd for å miste noens gunst? – Fyller denne handlingen meg opp, eller tapper den meg? – Er det hjertet mitt som snakker, eller gamle mønstre av skyld og plikt?

Ofte har jeg sett at jeg handler ut fra det siste. Jeg sier ja for å unngå dårlig samvittighet, for å ikke skuffe, for å bli likt. Men det er ikke kjærlighet, det er programmering. Og når jeg gjennomskuer det, får jeg mulighet til å velge på nytt.

Ubetinget kjærlighet viser seg ikke alltid i de store ordene eller de dramatiske handlingene. Den lever i de små øyeblikkene. Når jeg smiler til en fremmed på gaten uten å vente noe igjen. Når jeg gir en klem, ikke for å få trygghet, men fordi det er godt å gi. Når jeg tilgir, ikke for den andres skyld, men fordi jeg selv ønsker frihet. Og aller tydeligst ser vi den i det naturligste av alt: når en mor holder sitt barn. Hun gir varme, omsorg og nærhet, ikke fordi barnet skylder henne noe, men fordi kjærligheten strømmer uten vilkår.

Betyr dette at jeg alltid klarer å elske ubetinget? Nei. Jeg er menneske. Jeg har mine behov, mine sår, mitt ego som gjerne vil bli sett. Men jeg har også lært at grensene mine er en del av kjærligheten til meg selv, og dermed en forutsetning for at jeg kan gi rent. Når jeg respekterer meg selv, kan jeg møte andre fra et sted av styrke i stedet for underskudd.

Jeg tror ubetinget kjærlighet ikke er en fjern, uoppnåelig tilstand, men et øyeblikks valg. I hvert møte kan jeg velge: vil jeg elske uten krav, eller vil jeg elske for å få noe igjen? Jo oftere jeg velger det første, jo mer fri kjennes kjærligheten. Da blir den ikke en byttehandel, men en levende strøm som bærer meg og den andre.

For sann kjærlighet er aldri naiv. Den lar seg ikke utnytte. Den betyr ikke å miste seg selv for å elske andre. Den betyr å elske seg selv og andre samtidig, i samme lys. Når jeg står i den balansen, da kan jeg gi fritt, og det jeg gir vil være ekte. For det kommer ikke fra frykt, ikke fra plikt, men fra hjertet.

Kanskje er det nettopp der den dypeste sannheten ligger. Vi er ikke her for å lære å elske med vilkår. Vi er her for å huske hvordan det føles å elske fordi vi er kjærlighet.